In The Miso Soup

Vi satt og drakk i en musikkbar i Shinjuku, Tokyo, da jeg spurte to lokale jenter hvilke japanske forfattere de anbefalte. De spurte om jeg hadde lest mye japansk litteratur, og jeg svarte at de eneste forfatterne jeg kunne navnet på, var Kōbō Abe og Murakami.
– Mener du Haruki Murakami? Han er flink, men vi har en kulere forfatter som også heter Murakami, svarte den ene jenta. Venninna hennes veivet entusiastisk med armene, og stemte i:
– Jaaa! Du er nødt til å lese Ryu Murakami!

Med en slik introduksjon var det ikke lenge før jeg befant meg på en nattåpen boksjappe i Roppongi Hills, hvor jeg plukket opp In the Miso Soup, fra 1997. Boka handler om Kenji, en tjue år gammel turistguide til Tokyos sexindustri. Kenji blir kontaktet av den amerikanske turisten Frank, som ønsker å bli guidet til de lyssky stedene i Tokyos beryktede red light district Kabuchi-chō, hvor de skal besøke strippeklubber, peep-shows, hostess clubs, klassiske horehus og alt som finnes mellom disse distinksjonene. Men noe er galt med Frank. Eksakt hva klarer ikke Kenji å fastslå, men han får et hint når han ufrivillig fornærmer Frank, og ansiktet hans mørkner:

«The artificial-looking skin of his cheeks twitched and quivered, and his eyes lost any recognizable human quality, as if someone had turned out the light behind them.»

Snøen faller over Kabuchi-chō, hvor romanen finner sted. Foto av Ryoji Iwata via Unsplash

Dette skjer flere ganger, og hver gang tenker Kenji at Frank enten er «veldig, veldig sinna, eller veldig, veldig redd». Er det farlig å provosere Frank? lurer Kenji. Hva er denne digre, uberegnelige amerikaneren kapabel til å gjøre når han er sint? Og har Frank noe å gjøre med lemlestelsen av tenåringsjenta som nylig ble funnet med avkappede kroppsdeler i en søppelplass i Kabuchi-chō?

For å vite mer om hvem Frank er, så les boka. Gjør det. Du kommer ikke til å angre. In the Miso Soup er både velskrevet og spennende; bryter kanskje litt for mange av de konvensjonelle sjangerkravene i krimsjangeren til å bli kalt en krim, men er stappfull av spenning og kriminalitet. På overflaten kan sex- og voldstematikken virke noe grunn, men ettersom vi lesere blir kjent med karakterene, finnes det også en ensomhet i romanen. Murakami er en dreven foratter, og selv om fortellerstemmen først og fremst er hard, blasert og ironisk, avslører den også en menneskelig skjørhet hos karakterene, for eksempel når Kenji forteller om fraværet av faren i oppveksten. Eller når en kvinne som blir betalt for å date menn, og som går under det bedrøvelige navnet «Lady#1, Maki», beskrives slik:

"Lady #1, Maki, had never once given any thought to what was really right for her in her life, simply believing that if she surrounded herself with super-exclusive things, she'd become a super-exclusive person."

Bakgrunnsfoto av Benjamin Hung via Unsplash

Grepet med å la en turistguide fortelle historien er snedig. På den måten kan vi lesere bli forklart i detalj om hvordan sexindustrien opererer, på en måte som fortsatt faller naturlig inn i plottet. Murakami har et skarpt blikk for detaljer, som gjør at hans beskrivelser av den rotete, provoserende og mørke delen av Tokyos underverden kommer troverdig frem gjennom boka. Ta for eksempel denne skildringen av en strippebar:

"The room had six or seven tables and muddy orange wallpaper with an incomprehensible design. A design that said: We wanted the place to look classy and tried to imitate the effect of tapestries in some European castle, but—sorry!—on our budget, this was the best we could do."

Dette er åpenlagt ikke en roman jeg anbefaler de som helst skipper over voldelige scener. Bokas groveste partier er ikke akkurat familievennlige. Men hvis grafiske beskrivelser ikke er for avskrekkende, og du kunne tenke deg å få et innblikk i Tokyos nådeløse sexindustri gjennom en velskrevet bok, anbefaler jeg definitivt å sjekke ut «den andre Murakami».

(Boka finnes også i norsk oversettelse under navnet I misosuppen.)