Dostojevskij: helt genialt eller rett og slett kjedelig?

Jeg har en innrømmelse å komme med: Jeg synes nesten alle gamle bøker er kjedelige. Ah, det var deilig å innrømme! Når du har studert litteraturvitenskap og bruker store deler av tiden din på bøker, er terskelen høy for å si at litteratur, av noe slag, er kjedelig. Men det er nå slik jeg føler det. Jeg synes gamle bøker, omtrentlig definert som dem skrevet før bestemor ble født, stort sett er langtekkelige, trøttende og kjedelige.

Men bøkene så unektelig bedre ut før. Foto: Clarisse Meyer.

At de er kjedelige, betyr pussig nok ikke at de trenger å være dårlige. Det er ofte jeg kan få mye ut av å lese dem. Men spennende, det er den eldre litteraturen sjeldent. Dette ble ekstra tydelig nå i sommer, da jeg leste Fjodor Dostojevskijs Forbrytelse og straff, fra 1866, samtidig som jeg leste Trude Marsteins Så mye hadde jeg, som kom ut i 2018. Marsteins roman ble i sommer min “kosebok”, som jeg vendte til hver gang jeg følte jeg hadde kommet langt nok videre i Dostojevskijs murstein til å fortjene å lese noe jeg faktisk syntes var spennende.

Da jeg løselig definerte gamle bøker som litteratur skrevet før bestemor ble født, er ikke det helt tilfeldig. Perioden fra i dag tilbake til cirka annen verdenskrig, er den jeg føler jeg har et forhold til. Alt som er eldre, blir det jeg tenker på som fortiden, og den klarer jeg rett og slett ikke å bli like engasjert av. Når jeg leser bøker fra for eksempel attenhundretallet, føler jeg meg som en observatør som kikker inn på dette merkelige samfunnet og disse fremmede karakterene utenfra. Det er uhyre sjeldent at jeg blir sugd inn i fortellingene og virkelig knytter meg til menneskene, slik jeg så ofte gjør med bøker fra vår tid.

Det ikoniske portrettet av Vasilij Perov fra 1872.

En grunn til dette, er at den eldre litteraturen ikke føles ekte. Når jeg leste Marsteins roman fra i fjor, var det som å bli kjent med en familie fra naboblokka, men hos Dostojevskij var det så krystallklart at romankarakterene nettopp var fiktive karakterer. I Forbrytelse og straff snakker menneskene i milelange og unaturlige monologer, uten å avbryte hverandre. De blir indignerte etter tur, og følelsesutbruddene deres har større svingninger enn jordskjelv. Karakterene dukker ofte helt lemfeldig opp i hver scene, litt sånn, her slentrer jeg tilfeldigvis og umotivert innom, akkurat når det passer med handlingen at jeg dukker opp i hybelen. Det er noe teatralsk over det hele, karakterene oppfører seg ikke som ekte mennesker.

Det skal sies at jeg fikk en ganske kraftig overdose av eldre litteratur da jeg studerte litteraturvitenskap. Det første året på universitetet besto pensumet vårt stort sett av bøker som allerede hadde foreligget på landets antikvariater i flere hundre år. Jeg husker jeg undret meg over om de gjorde det med vilje; om de fagansvarlige ved Humanistisk fakultet tenkte at det var best å starte med to tusen syv hundre år gamle mursteiner, bestående av tolv tusen verselinjer, skrevet på daktylisk heksameter, for å riste av seg førstissene som ikke var motiverte nok.

Dostojevskij var spillavhengig, og det ryktes at han betalte spillegjelden ved hjelp av honoraret fra forlaget. Siden man på den tiden fikk betalt per side, hadde Dostojevskij et sterkt insentiv til å forlenge hver scene, som kanskje bidro til at bø… — Dostojevskij var spillavhengig, og det ryktes at han betalte spillegjelden ved hjelp av honoraret fra forlaget. Siden man på den tiden fikk betalt per side, hadde Dostojevskij et sterkt insentiv til å forlenge hver scene, som kanskje bidro til at bøkene hans ble i overkant lange.

Det ble mye bedre etter det første året, men studiet var ganske stivt. Den solide innsprøytingen av muggspiste bøker kan muligens ha vaksinert meg litt for godt mot eldre litteratur, for som jeg skrev innledningsvis, får jeg også merkelig nok mye ut av å lese disse tilårskomne historiene. Det psykologiske spillet i Forbrytelse og straff er fascinerende; særlig alt som foregikk i sinnet til den stakkars studenten Raskolnikov. Romanen hadde også et fargefullt og originalt persongalleri, og det fantes helt klart enkeltepisoder jeg frydet meg over å lese. Problemet var at det gapene mellom disse episodene var så store: titalls sider kunne passere uten verken spesielt tankevekkende monologer eller noe som helst handling som skapte moment i fortellingen. Men når det så kom, var det mesterlig velskrevet, smart og originalt. Spesielt likte jeg slutten, hvor jeg uten å avsløre handlingen kan si at Dostojevskij tar i bruk egne erfaringer fra sitt ekstraordinære liv på en måte som både føltes troverdig og som sydde sammen fortellingen på et emosjonelt vis, som jeg merket beveget meg.

Å komme til slutten var likevel en lang vei. Dostojevskij ble for meg enda en påminnelse om at jeg foretrekker bøker fra min egen tid mest. Jeg klarer ikke å helhjertet anbefale Forbrytelse og straff. Samtidig er det en bok jeg faktisk har tenkt mye på siden jeg leste den ut i sommer. Tenkt på det kalde og nådeløse livet i Sankt Petersburg, og på den samtidig sympatiske, stormannsgale og stakkarslige Raskolnikov. Tenkt på samfunnet, samtalene og skjebnene som beskrives. Det er kanskje sånn med den eldre litteraturen, at den gir mindre i form av underholdning og spenning, men veier opp for dette med å gi innblikk inn i verdenshistorien og menneskene som levde før oss, på en helt unik måte, som vi bare kan få ved å observere den fjerne fortiden gjennom øynene til forfattere som gjennomlevde disse periodene. Så selv om jeg har et tveegget forhold til den eldre litteraturen, kommer jeg fortsatt til å lese en muggspist klassiker engang iblant. Bare ikke for ofte.