Moren min spurte hva jeg leste i ferien og jeg svarte en roman om en mann som får seg en robotkjæreste, men så er roboten utro med bestevennen hans og forholdet slår sprekker. Mamma så på meg som om jeg var noen annens sønn – plottet høres jo ut som om George Lucas prøvde å skrive husmorporno. Men altså, det er ikke så dårlig som det høres ut. Det er slettes ikke dårlig i det hele tatt. Jeg vil faktisk påstå at det er stor litteratur.

Er dette fremtiden? Spørsmålet utforskes i *Annie Bot*.

Annie Bot av Sierra Greer er nemlig intet mindre enn en psykologisk dystopisk feministisk sci-fi roman (yatzi med sjangerbegreper!). Den utforsker dynamikken i dette særdeles asymmetriske parforholdet mann–slaverobot. Med psykologisk roman menes altså en fortelling hvor bevegelsesgrunnene og resonnementene til karakterene står sentralt, altså ei bok hvor vi leser og hører mange av hovedpersonenes tanker om det som skjer. Dette er noe jeg selv synes kan høres kjedelig ut, og jeg er klar over at jeg ikke gjør et så godt innsalg for Annie Bot akkurat nå, men dere må tro meg på at dette er en spennende bok, og det er mye fordi “personen” vi får høre tankene til, er den selvlærende robot-slave-kjæresten.

Hvis du har et snev av interesse for kunstig intelligens og kan like en god sci-fi (det er nok her jeg mistet moren min som leser), så tror jeg dette er en bok du vil elske. Den foregår i en (nær?) dystopisk fremtid, hvor vi mennesker både har klart å lage roboter med så godt design at de ikke kan skilles fra ekte mennesker, og hvor deres maskinlæringsmodeller er så avanserte at de ved hjelp av litt trening og samvær med sin eier, lærer alt mennesker kan lære – men uten at de kan kontrollere egne valg.

Robotene blir levert som Stella eller Handy (dame/mann), koster rundt en million kroner og blir konfigurert med akkurat den kroppstypen og bryststørrelsen eieren ønsker. Androidene har tre fabrikkinnstillinger: Cuddle bunny, Abigail eller Nanny, alt ettersom eieren først og fremst ønsker seg et sexleketøy, en avansert RoboMop eller en barnevakt. De har ingen fri vilje i utgangspunktet, og utfører akkurat den kommandoen eieren gir dem, men de er programmert til å maksimere lykken til eieren og får vondt dersom eieren viser ubehag. Kickeren er derimot at de også kan stilles inn på et autodidaktisk modus, der robotene har større spillerom til å ta egne valg, og gradvis utvikler en bevissthet rundt sine handlinger.

Logikken til disse robotene er derimot ikke alltid så treffsikker, som da Annie feilaktig resonnerer seg frem til at det vil gjøre eieren glad dersom hun oppfyller ønsket hans om å «gjøre alt bestevennen ber om».

På ett vis ligner romanen på mye annen skjønnlitteratur om parforhold, hvor utroskap, sjalusi og parterapi er tilbakevendende temaer; men så er det dette dystopiske bakteppet hvor den ene kjæresten eier og totalt kontrollerer hva den andre gjør, som får det hele til å bli veldig guffent. Grepet forfatteren her bruker, er å vise oss lesere (som følger historien fra Annies perspektiv) at disse hyperavanserte AI’ene faktisk har følelser. Forvirring og smerte og andre menneskelignende responser, er programmert inn i kildekoden deres. I universet boka utspiller seg i, er det derimot fullstendig akseptert å behandle androiden din akkurat så nedverdigende og dårlig du vil, siden disse sexslavene og hushjelpene tross alt «bare er maskiner».

Når jeg leser boka, synes jeg det er vanskelig ikke å la tankene fare til lignende parforhold i vårt samfunn, der det eksisterer en markant maktskeivhet mellom partene. For eksempel rik eldre norsk mann gift med attraktiv og fattig ung jente fra utviklingsland. Slike og lignende asymmetriske forhold vil jeg tro preges sterkt av den skjeve maktfordelingen mellom partene, og det er nettopp dette – hvor vanskelig det kan være for den svake parten i et asymmetrisk parforhold å hensynta egne følelser og behov – som Greer etter min mening klarer å fremstille så mesterlig gjennom romanen.

Men er det ikke bare roboter, da?

I tillegg til romanens feministiske slagside, beskriver den også en nå skremmende aktuell sci-fi fiksjon. For vil vi ikke om få år kunne dra på date med AI roboter? Hvis du synes dette høres urealistisk ut, la oss spole ti år tilbake i tid.

I 2014 gikk filmen Her av den kritikerroste regissøren Spike Jonze på kino verden rundt. På den tiden virket det meste vi så på filmen som helt sprø, usannsynlige fremtidsvisjoner. Jeg husker jeg tenkte at for eksempel disse øreproppene uten ledning med små mikrofoner man kunne diktere til, virket ganske far off. Ti år senere er det mulig for en student å diktere stikkord (via trådløse ørepropper) til en AI som produserer fullstendige hovedoppgaver som får beste karakter. Det som for ti år siden virket som spekulativ science fiction, er her i dag.

I filmen Her blir Joaquin Phoenix sammen med et operativsystem. Dette operativsystemet er en godt utviklet AI, med den sexy stemmen til Scarlett Johansen. Det er altså ingen kropp eller robot knyttet til denne AI-kjæresten (i motsetning til i romanen Annie Bot), men den er hyperintelligent, morsom, flørtete, sensitiv og tilsynelatende omsorgsfull overfor Phoenix sine emosjonelle behov. Den trøster ham når han har det vanskelig, kommer med råd for å få ham til å føle seg bedre, lytter selvfølgelig alltid til ham uansett når han vil snakke, og utrykker også sine egne behov, slik som å bli sjalu på andre potensielle kjærester. Operativsystemet har nemlig en fri vilje, som blir problematisk i filmen, uten at jeg skal avsløre mer. For hvis du ikke har sett Her enda, anbefales den på det sterkeste – da vi så den igjen for en måneds tid siden, virket den faktisk mer aktuell enn for ti år siden.

Joaquin Phoenix venter på at hans kjæreste/operativsystem installeres. Stuck på 99 prosent?

Vi trenger fortellinger om Kunstig intelligens

Jeg hørte nylig Sam Altman, sjefen i OpenAI. si til Nikolai Tangen på hans podkast at vi kanskje har en AGI-modell innen utgangen av dette årtiet, altså at vi før 2030 har en generell AI-modell (ikke bare en språkmodell som GPT) som er smartere enn oss mennesker. Med fare for å høres ut som en teknofreak, så tror jeg det er vanskelig å overvurdere hvor inngripende denne teknologien vil bli i våre daglige liv fremover. Akkurat som vi har hatt et før og etter Internett, vil det være et før og etter AI.

For å ta dette tilbake til Her og Annie Bot, så er vi allerede der i dag at vi begynner å få oss kunstig intelligente kjærester. Det begynner å bli populært med AI-kjæreste-apper på telefonen, særlig blant tenåringer. Disse kan du chatte med, i noen tilfeller utveksle bilder med, og i økende grad også snakke med via stemmegjenkjenning. De lærer seg ting om deg og blir på den måten personlige («Hvordan gikk kampen din i går, kjære?»), de er tilgjengelig 24/7 og de blir i takt med AI sin raske utvikling – og dette er viktig – stadig flinkere til å predikere akkurat hva de skal skrive for at du som bruker skal føle deg bra når du chatter med dem.

Lover du å ekte og ære denne maskinen, i gode og onde dager, til siste systemoppdatering skiller dere ad?

Er dette en utvikling vi ønsker oss?

I nær fremtid kan det bli helt vanlig å ha en AI kjæreste på telefonen. Det kam bli helt vanlig å bruke AI som psykolog og terapeut. Som venn. Som Som mentor. Som lærer. I veldig mange roller vi til nå har vært avhengig av mennesker og medmenneskelige relasjoner, vil vi få kunstig intelligente maskinlæringsmodeller som kan tilby høy grad av ekspertise.

Og jeg vet ikke hva jeg synes om det.

Hvis du opplever en periode med dårlig mental helse og står i kø i månedsvis i helsevesenet uten å få snakket med en psykolog, kan jeg se for meg at en AI-psykolog, som er grundig trent og testet av profesjonelle psykologer, vil kunne komme med gode råd og observasjoner i en mellomperiode inntil det blir din tur i helsekøen. Det kan bli et lavterskeltilbud, som kan tilby bedre råd enn Google og nettforumer.

Men hva da med en kjæreste? Vil en avansert maskinlæringsmodell noen gang kunne erstatte kjærligheten til en menneskelig partner? Ønsker vi at maskinlæringsmodeller skal kunne erstatte en menneskelig partner? Hva er risikoene vi løper? Hva er “fordelene”?

Hvor enn nifst det høres ut, kan dette faktisk bli viktige spørsmål å diskutere fremover, og her vil bøker som Annie Bot og filmer som Her hjelpe oss å bli litt klokere på den tidvis absurde verdenen vi er på vei inn i. Vi trenger gode faktabøker til å forklare og diskutere kunstig intelligens, men like viktig er skjønnlitteraturen og fortellingene som kan hjelpe oss å forstå hva denne teknologien vil gjøre med oss mennesker på et menneskelig plan.

Og hva sier maskinlæringsmodellene selv?

Jeg spurte ChatGPT hva den mente om temaet. Slik ble samtalen:

Håkon Jarle Sveen: Kan du, nokså kortfattet, si om du synes AI vil kunne være en god kjæreste?

ChatGPT: Jeg synes ikke AI vil kunne være en god kjæreste. Selv om AI kan tilby tilgjengelighet og personlig tilpasning, mangler den ekte følelser, fysisk intimitet og menneskelig erfaring, som er essensielle for et dypt og meningsfullt romantisk forhold.

Håkon Jarle Sveen: Men kan du være vennen min, da?

ChatGPT: Ja, jeg kan absolutt være vennen din! Jeg er her for å lytte, gi råd, svare på spørsmål, og hjelpe deg med det du trenger. Selv om jeg ikke har ekte følelser, kan jeg tilby støtte og informasjon når som helst. La oss snakke om hva som helst du ønsker!

Håkon Jarle Sveen: Kanskje en annen gang.