Lyst til å rane en bank? Les denne først.
Iblant drømmer jeg om å rane en bank. Bare spasere nonchalant inn på en filial i byen, med en Glock på innerlomma. Smile til banksjefen. Dra frem gunneren, be alle forholde seg rolige, og vennlig kreve å få gjøre et ureglementert uttak fra bankhvelvet. Eller rett og slett bulldoze seg gjennom frontruta nattestid, og så røske med seg alle kontante man får fatt på og stikke av før politiet rekker å ankomme åstedet. Ville jeg klart det? Ville jeg blitt rik?
Antageligvis ikke. Høye oppklaringsprosenter, kjedelige fengselsstraffer og mye dårlig samvittighet, kombinert med lave ransutbytter i en tid da kontanter er på vei ut, gjør at bankran nok ser mer glamorøst ut på film og i bøker, enn det er i virkeligheten.
Sort dress, hvit skjorte og et tynt svart slips. Jeg vil nok ikke rane en bank, men hvis jeg skulle gjort det, vet jeg hva jeg ville hatt på meg.
I fiksjonens verden kan det derimot se ganske fett ut. Blant alle typene av grov kriminalitet, er bankran utvilsomt den formen som romantiseres mest. Tenk bare på den lange listen av velrenommerte skuespillere som har spilt en sympatisk bankraner i løpet av karrieren. Al Pacino i Dog Day Afternoon. Ben Affleck i The Town. Tom Hanks i Road to Perdition. Robert De Niro i Heat og Jackie Brown. Bruce Willis i Bandits. Clint Eastwood i Thunderbolt and Lightfoot. Også alle de stilrene crewmedlemmene fra Reservoir Dogs og Ocean’s-filmene, som virkelig klarte å dresse opp dette yrket.
Men nok om film. Hvordan er det i virkeligheten? Hva skjer egentlig, om du marsjerer opp til en bankansatt med en revolver i hånda (eller mer vanlig: en håndskrevet lapp), og krever å få penger som ikke er dine? Hvordan foregår bankraning i det virkelige liv? Hvis dette er noe du lurer på det, kan jeg farlig varmt anbefale FBI agent William Rehders memoar Where The Money Is: True Tales from the Bank Robbery Capital of the World.
Forskjellige typer bankran
Dette er den første sakprosaboka jeg skriver om på bloggen, men å lese Where The Money Is føltes på mange måter som å lese skjønnlitteratur. Boka er delt inn i fem partier, som hver følger historien til én bankraner og ett eller flere ran — litt som fem lange noveller. Gjennom dette utvalget får vi lesere presentert fem forskjellige historier, med den samme typen karakterportretter og dramaturgi vi er vant med fra fiksjonen.
Gjennom de fem historiene, lærer vi også om fem forskjellige typer bankran. Vi leser om om enkeltmannsjobber, utført med så enkle midler som en håndskrevet papirlapp. Om gjengkriminalitet i South Central, der gjengmedlemmer rekrutteres og tvinges til å utføre oppdrag av bakmenn. Om innsidejobber, der forelskede bankansatte samarbeider med korrupte politibetjenter. Og om utspekulerte, kompliserte ran, som involverer månedsvis med planlegging og lange tunneler gjennom kloakk og myr. Til slutt får vi også høre om blodtørstige psykopater, som gjennomfører voldsorgier inspirert av filmene de har sett på kino.
Bonnie Parker og Clyde Barrow, tidenes mest kjente bankranere, romantisert og udødeliggjort på film i 1967. Er det ikke romantisk?
Det er flere redselsfulle episoder i boka, som kan få den mest naive wannabe gangster til å rynke på nesa. Som formiddagen da en femten år gammel gutt blir truet av et eldre gjengmedlem til å gjennomføre et farlig ran, for så å bli plaffet ned av tre politimenn ved utgangen av Bank of America, og falle død om på stedet. Eller da en femti år gammel tobarnsfar blir sagt opp fra et luftfartsfirma som går konkurs, og tar seg en jobb som pengetransportsjåfør, kun for å bli skutt i ryggen av to ranere, uten noen form for advarsel eller mulighet til å overgi seg.
Stillbilde fra Heat, tidenes feteste bankranerfilm i mine øyne. Heat inspirerte tragisk nok to idioter til å forsøke et like brutalt ran i North Hollywood. Her ble to tusen (!) skudd avfyrt, et dusin politimenn- og sivile skadet, og begge ranerne drept. Ranet kan du lese mer om i boka.
I løpet av boka lærer vi mye om bankran. Det vil si, vi lærer nok til at når vi er ferdig med boka, må vi være vanvittig dumme/eventyrlystne om vi fortsatt har lyst til å gjennomføre et brekk. Ran er best på film. Eller med forfatterens egne ord:
Sooner or later, bank robbers always loose. (…)
They where living proof—or dead proof—that the famous line about bank robbery really isn’t true, that even the title of this book is laden with irony. For bank robbers, in the long run, banks aren’t where the money is. They’re where the money isn’t.
Så selv om det hender jeg dagdrømmer om å rane en bank, blir det nok aldri noe bankran på meg. I hvert fall ikke etter å ha skrevet denne bloggposten, det ville jo vært ganske selvinkriminerende.
Men på den andre siden, dersom jeg faktisk skulle gjennomført et ran, ville jo et innlegg som dette vært akkurat det de ikke forventet at jeg ville skrive…
