Islandske ættesagaer

De islandske ættesagaene er lange fortellinger skrevet ned i vikingtiden. De handler alltid om folk fra Island, derfor blir de også iblant bare kalt Islendingesagaene. Noen av de mest kjente er Sagaen om Gunnlaug Ormstunge og Sagaen om Egil Skallagrimsson. Selv om sagaene er omkring tusen år gamle, er mange av sagaene fortsatt brutalt spennende å lese i dag.

Nordens ville vesten

Rundt år 800 bodde det ingen på Island. Eller, det bodde noen irske munker der, men disse munkene «forsvant» også snakker man ikke mer om det. Rundt år 860 begynte vikinger fra Norge å seile over til Island og bosette seg. Dette var ikke hvilke som helst vikinger. Mange var lovløse, altså at de hadde gjort ett eller annet stygt i Norge (gjerne drept, stjælt eller voldtatt noen) som hadde fått en jarl eller konge i Norge til å erklære at de var løst fra loven, slik at hvem som helst kunne drepe dem uten selv å få straff.

Hvis du blir erklært lovløs, kan det være greit å rømme langt vekk fra alle som hater deg så fort som mulig, og mange av disse lovløse nordmennene dro til Island. Men det var andre som dro til Island også. Dette var gjerne lykkejegere som ville seile til en ny, stor øy hvor det var masse land som ingen eide, og mye fin skog. Skogen hogget de grådig ned, og derfor finnes det ingen skog på Island i dag.

Det er kanskje ingen skog igjen, men Island er fordømt vakkert likevel. Her ser vi Seljalandsfoss. Foto: Robert Bye

De første lykkejegerne og de første lovløse dro til Island mellom år 860–930, og siden det var nesten ingen andre på Island da, kunne de ta hva land de ville. Derfor kaller vi perioden mellom år 860 og 930 for landnåmstiden («landnám» betyr å ta land på norrønt). Dette er viktig for å forstå ættesagaene, fordi handlingen i alle sagaene foregår i landnåmstiden.

I landnåmstiden var det sykt kaos på Island, det eksisterte ingen konge eller superhøvding med nok makt til å holde fred i landet, det var ingen velfungerende tingrett enda, familiene hadde blodige krangler med hverandre om retten til de beste landområdene, og folk drepte hverandre for den minste ting. Landnåmstiden var Nordens ville vesten.

Drap, hevn og kjærlighet

Denne kaotiske tida var selvfølgelig forferdelig for de som levde på Island da, men ut av kaoset kom det også mange spennende fortellinger. Akkurat som i Game of Thrones, slaktes plutselig karakteren du er blitt så glad i, for senere å bli brutalt hevnet, som igjen forårsaker nye drap og blodhevner.

I tillegg forelsker karakterene seg ofte i hverandre, og havner gjerne i håpløse trekantdramaer. I Sagaen om Gunnlaug Ormstunge, den korteste av ættesagaene med sine 40 sider (men langt fra den beste etter min mening), så blir Gunnlaug og Helga forelsket og forlovet. Men så gifter faren til Helga henne bort til hardhausen Ravn, fordi Gunnlaug bruker for mange år på å komme tilbake til Island fra toktene han seiler ut på. Gunnlaug får vite at forloveden hans er giftet vekk, og da er det jo bare å finne frem øksa.

Ættesagaene er blodige! Blodhevn, altså at man hevnet på vegne av ens eget blod (familie) er et vanlig motiv.

Hva er så spesielt med ættesagaene?

Det er noen åpenbare kjennetegn: Sagaene forteller om forskjellige ætter eller slekter, og derfor kalles de også for slektssagaer. Fortellingene utspiller seg ofte over lang tid, gjennom flere generasjoner. De foregår altså på Island i landnåmstiden, og viktige motiver er drap, ære, kjærlighet og hevn. I mange av sagaene blir handlingen og motivene forespeilet i drømmer eller andre former for spådommer, som også viser en sterk tro på skjebnen og det overnaturlige hos disse vikingene.

I likhet med annen norrøn litteratur fra vikingtiden, er ættesagaene skrevet på et nøkternt språk. Skrivestilen er blottet for dilldall, det er ingen svulmende beskrivelser eller fancy utsmykninger i språket. Faktisk brukes ofte det skriftlige virkemiddelet underdrivelse. Når en snikmorder i Sagaen om Gisle Sursson lister seg inn midt på natta og kjører et spyd så hardt gjennom Vestein sin mage at spydet står fast i sengebunnen, fortelles det at Vestein sier: «Det traff godt.» Fyren får et spyd gjennom magen og sier ikke annet enn at spydet traff godt, som gir det hele en brutal komisk effekt. Disse nøkterne punchlinene (har du forresten et godt norsk ord for punchline, så send meg det gjerne), krydrer ikke bare sagaene med noen uforglemmelige replikker, men gjør også at vi opplever karakterene som usedvanlige hardhudete og barske.

Dikt og kvad

Sagaene inneholder mange dikt. Dikt på norrønt kalles for kvad, og kvadene blir fremført av skalder, som er hva de kalte en som diktet. Kulturen rundt skaldene og kvadene kan kanskje bli en egen artikkel, for her er det mye å si, men det kommer tydelig frem i sagaene er at vikingene satte stor pris på gode dikt. Gjennom mye av Sagaen om Gunnlaug Ormstunge reiser for eksempel Gunnlaug fra konge til konge og fremfører dikt om hvor fete disse kongene er, noe kongene til gjengjeld belønner med gode sverd, vakre skarlagenskapper, plasser i hirden og andre gilde gaver. At diktere ble så rikt belønnet i vikingtiden virker kanskje rart, men hvis vi tenker oss om, er det ikke slik i vår tid også? Mange av vår tids rikeste og største superstjerner, er ikke de også diktere?

Klassisk viking-bondegård i norrønt stil, her fra Vestrahorn på Island.

Fiksjonelle historier eller historiske kilder?

Når vi snakker om sagaene som litteratur, kan det være vanskelig å avgjøre om dete kun er spennende oppdiktede fortellinger, eller om de faktisk kan brukes som historiske korrekte kilder. Sagaene forteller om mennesker vi har all grunn til å tro at har levd på Island. Det finnes også beskrivelser av steiner, fosser og bekker som er så detaljerte at man lett finner frem til disse steinene (!) på Island i dag, og det gjør jo at at det er rimelig å tenke seg at mye av det andre som fortelles om også er sant. Samtidig inneholder sagaene mye magi og spådommer, som fra et strengt akademisk ståsted gjør det vanskelig å argumentere for at fortellingene er helt sannferdige.

Den debatten overlater jeg til historikerne, men for min del kan jeg bare si at dersom du kunne tenke deg å lese noe blodig, vaskekte litteratur rett fra vikingtiden, så er det lite som slår Islendingsagaene. Siden fortellingene er så gamle, er de også fritt tilgjengelig på nettet. Vil du starte med en kort en, så kanskje du vil like Sagaen om Egil Skallagrimsson. Er du derimot klar for en skikkelig ættesaga, er det etter min mening ingenting som overgår Njålssoga.