Jeg, rommet

Hikikomori er det japanske navnet på ekstrem tilbaketrukkenhet: når mennesker isolerer seg selv fullstendig fra kontakt med omverdenen. Den norske romanen Jeg, rommet handler om dette: om en mann på trettiåtte år som har bodd de siste ni årene på gutterommet sitt, hvor han blir tatt vare på av mamma.

Inne på rommet sitt gjør han lite. Det går mest i å stirre ut av vinduet, tenke, være for seg selv, i seg selv. Han har ikke lyst til å forlate rommet, blir uvel om han er borte fra det i mer enn noen få minutter, og han foretrekker å tisse på flaske istedenfor å gå helt til badet. Moren kommuniserer han stort sett med gjennom døra, og kommunikasjonen er — til tross for at han er meget glad i moren — anstrengt og problematisk.

Jeg, rommet er skrevet av V.S. Tideman og kom ut høsten 2020.

En så til de grader stillestående tilværelse kunne kanskje blitt til en like stillestående roman, men jeg synes forfatteren V.S. Tideman har klart å komponere en glimrende roman. Fortellergrepet han bruker, er å skrive fra perspektivet til den isolerte mannen, på en måte som virkelig lar oss se hvordan han tenker og føler; og ikke minst hvordan han rasjonaliserer en oppførsel jeg finner så grunnleggende irrasjonell.

“Jeg gjemmer den gulbrune, varme og halvfulle flasken under sengen og legger meg tilbake, med hodet på puten. Jeg stirrer opp i taket, opp dit varmen strømmer ned og gjør tilværelsen min her, i dette rommet, vanskeligere enn den kunne ha vært om den ikke gjorde det med sådan styrke. Jeg kan ikke fatte og begripe hva folk syns er så storartet med sommeren; den er kun til plage for både verden og tankene.”

Vi blir også kjent med fortiden til mannen, og gradvis dannes konturene til hvem han er og hvorfor han kanskje er blitt som han er blitt. Om boka hadde gitt seg der, ville det kanskje ikke vært nok til å holde meg som leser engasjert i to hundre sider, men et stykke over halvveis skjer det også noe med denne mannen som skrur opp spenningen noe voldsomt og som fikk meg til å lese andre halvdel nesten uten stopp i går kveld.

Materien er dyster, dette er på mange måter tragisk lesning, men Jeg, rommet er også en fengslende og velskrevet fortelling med rot i et virkelig, tragisk fenomen. Hvis du kjenner du har lyst til å lese noe dystert, tragisk og fengslende, så anbefaler jeg denne.