Noe av det fine med å lese, er at du så ofte blir tatt med på innsiden av relasjoner du ellers kanskje ikke har så mye erfaring med. På sengekanten i går kveld leste jeg ferdig romanen Nada, av Hanna Stoltenberg – en av årets debutanter – som handler om en mor og en datter som drar på Londontur etter at datteren oppdager at mannen hennes har vært utro.

Mye av handlingen foregår i London, så vær så god, her er et bilde av London. Foto av Benjamin Davies.

Det er tydelig alt ikke er helt som det skal i dette mor-datter forholdet, men det tok meg lang tid å sette fingeren på hva. Karin kjeder seg i gullsmedbutikken der hun har jobbet i syv år. Når Karin ikke er på jobb, leser hun, ser på tv-serier, eller er på datingsider der hun “gjør avtaler hun enten holder eller avlyser, avhengig av dagsformen.” Hun er femtitre år, og liker at dagene har en regelmessighet, som plutselig brytes da datteren Helene ringer og forteller at mannen hennes Endre har hatt en affære med en annen kvinne.

Etter en pause sier Helene at hun har lurt på om hun har gitt Endre for mye, «rent emosjonelt». At det er som å hykle orgasmer: Gjør man det mange nok ganger vil partneren snart oppleve fraværet som mer betydningsfullt enn oppnåelsen, og da vil det ekte, det faktiske, se ut som et minus.
«Jeg tror alle føler det sånn,» sier Karin. «At de er kommet skeiv ut.»
Helene fikler med armbåndet sitt som om hun forsøker å bryte seg ut av håndjern.
«Men hva gjør man da?» sier hun. «Visker ut alt og begynner på nytt?»

Det er nettopp dette spørsmålet, hva gjør man da, som driver romanen fremover. For hva skal Helene gjøre? Hun og Endre har to barn sammen, de har bolig sammen, og de skulle liksom ha en fremtid sammen. Karin blir overrasket av å høre om utroskapet, og spør om datteren kanskje kan ha misforstått noe:

«Jeg vet ikke, jeg, Helene. Kanskje de bare er gode venner? Hva sto det egentlig i de meldingene?»
«At han skulle ønske han kunne komme inni henne.»

Om vi titter på bokomslag og forfatterportrett samtidig, blir det tydelig at noen er glad i striper. Foto av Julie Pike.

Velskreven debut

Etter å ha lest bokomslagets innbrett, ser jeg at Stoltenberg har jobbet som frilansjournalist i flere velrenommerte magasiner, og forventet meg derfor et tydelig og godt språk. Romanen leverte helt klart på de forventningene, med presise formuleringer og god flyt. Vekslingen mellom karakterenes fortid og handlingens nåtid gikk også sømløst for seg, selv om en slik fortellerstil iblant kan skape krøll for historien.

Men Stoltenberg tok også i bruk et fortellergrep jeg reagerte på. Det var flere situasjoner hvor handlingen hadde ladet opp til dramatikk, men så smalt det bare ikke! Særlig er det en episode mot slutten av boka (avsløringsalarm!), der det ligger an til at Helene endelig skulle få muligheten til konfrontere kvinnen Endre har hatt en affære med. Denne kvinnen, en spirituell yogalærer med nok dobbeltmoral til å forsyne en hel bok, holder nemlig foredrag i London samme helg som Karin og Helene er der. Mor og datter drar på foredraget, og mens yogalæreren strutter rundt på scenen i all sitt selvgode hykleri, får Helene muligheten til å eksponere henne for en fullsatt sal, og dermed også kanskje smake litt av den søte hevnen hun vel må ha ønsket seg, ikke sant?

Skulle hun detonert bomba?

Helene lar sjansen gå fra seg. Hvorfor gjør hun det? Hvorfor ikke gruse denne kvinnen som har voldt henne så mye skade? Det kan leseren spørre seg. Det var sannelig ikke det jeg forventet meg, og som leser kjente jeg en umiddelbar skuffelse. Appetitten min etter en følelsesladet konfrontasjon hadde vokst seg stor, og jeg følte det ville vært deilig å endelig få skrudd opp volumet på denne konflikten, kanskje så mye at en høyttaler sprakk.

Mer spesifikt foregår en del av handlingen på et kjøpesenter og på en pub i London, og siden få ting i verden er styggere enn kjøpesentre, så vær så god, her er et bilde av en pub. Foto av Damiano Baschiera.

Etter nærmere ettertanke var likevel måten Helene håndterte konflikten på mye mer i stil med den karakteren hun er blitt presentert som gjennom boka. Og det er her, ved romanens troverdighet, at debuten til Stoltenberg virkelig imponerer. Moren, som har en uuttalt ironisk distanse til det meste, og som oppfører seg som om datteren, jobben og livet generelt egentlig betyr nada for henne, er en trist samtidskarakter jeg tydelig kan se for meg. Jeg leste en annen anmelder skrive at han opplevde moren som uklar, at han ikke skjønte hvorfor hun er som hun er og hva som egentlig drev henne. Jeg er uenig: jeg opplevde moren som både levende og sammensatt; en stakkarslig karakter som gjennom livet ikke har klart å finne begeistring for noen ting. Datteren Helene opplevde jeg også som troverdig og godt beskrevet. Enten vi er enige eller uenige med måten hun håndterer konflikten med mannen sin, så er det hva Helene foretar seg istedenfor hevn, i møte med Endre hjemme i Norge igjen, som virkelig er den store overraskelsen i boka.