På Keyserløkka står det en telefonkiosk. Det er en av televerkets ikoniske telefonkiosker, med rødmalte vegger og en konstruksjon som ser ut til å være bygget for å tåle tredje verdenskrig. Jeg husker da disse telefonkioskene enda var i bruk. På barneskolen pleide vi å løpe om kapp på vei hjem fra skolen, for å bli den første som rakk frem til disse telefonkioskene, i håp om å finne et av disse gjenglemte telefonkortene som vi alle samlet på. Iblant fantes noen ekstra tellerskritt igjen på kortene også. I så fall var vi heldige, for det fantes ingen mobiltelefoner da jeg gikk på barneskolen og det var dyrt å ringe til pappas jobb for å fortelle at du ble med Martin hjem. Telefonkiosken på Keyserløkka ble oppført i 1960. Da den skulle rives 55 år senere i 2015, ble det foreslått at den heller skulle gjøres om til et såkalt bokbyttemarked, hvor forbipasserende kunne legge igjen eller ta med seg en bok, alt ettersom hva de hadde lyst til. Telemuseet tok på seg ansvaret for å gi den nytt liv, og restaureringen ble en suksess. Hasle Skole Musikkorps spilte på innvielsen, og snart ble lignende prosjekter startet flere steder i Oslo.

Helt tilfeldig oppdaget jeg denne bokbyttemarkedet/telefonkiosken på en joggetur en sen vinterkveld, da jeg enda bodde på Tøyen. Den var faktisk inspirasjonen til denne bloggen: på den tida lekte jeg med tanken på å lage en blogg kalt “Telefonkiosklitteratur” med tilfeldige bøker jeg hentet og la igjen der. Da jeg tok frem mobilkameraet for å fotografere telefonkiosken, ble jeg stående og vente mens to forskjellig fremmede stoppet for å sjekke ut boktitlene. Summetonen er kanskje borte, men telefonkiosken fortsetter å være til glede for både lokalmiljøet og tilfeldig forbijoggende lesehester.

Jeg elsker bokbyttemarkeder, og hadde det ikke vært for dem, hadde jeg kanskje endt opp med å studere noe helt annet enn litteratur. Året før jeg begynte på Blindern, befant jeg meg på et tidspunkt foran en bokbyttehylle på et hostell i Fiji. Jeg hadde akkurat kommet meg gjennom Odysséen av Homer, som jeg hadde sett for meg at ville være den perfekte reiseboken å dra med seg på jordomseiling, men som egentlig var ganske tung og kjedelig, og denne byttet jeg da ut med en biografi av en forfatter jeg aldri hadde hørt navnet på eller visste noe om, ved navn Dr. Hunter S. Thompson.

Denne doktoren/forfatteren viste seg å være mannen bak romanen Fear & Loathing in Las Vegas, et fyrverkeri av en roman, med en av de feteste åpningslinjene noensinne skrevet. På det tidspunktet var det akkurat slike forfattere jeg ville lese: de var opprørske, grensesprengende og fullstendig tøylesløse, og på en og samme tid både fascinerte og provoserte de meg. Det ene ledet til det andre, som man sier, og seks år senere fullførte jeg en master om narrativ teori og amerikansk etterkrigslitteratur, hvor jeg tok utgangspunkt i blant annet Dr. Hunter S. Thompson. Hvordan ville livet vært hvis jeg tilfeldigvis ikke byttet til meg denne biografien i Fiji? Ville jeg fortsatt ha skrevet en mastergrad? Antageligvis, men hvem vet hva den ville handlet om.

Det er morsomt med tilfeldigheter. Den 10. mars ringte en rektor fra en av skolene hvor jeg hadde hadde holdt dette leseforedraget mitt. De trengte en lærervikar som kunne jobbe i tre uker, og det var fint om jeg kunne starte opp allerede neste dag, sa rektoren. Den aller første arbeidsdagen min fikk «vi lærere» (det var helt absurd å bli kalt lærer; jeg visste knapt nok hva læreverk betydde) beskjed om at dette viruset vi hørte om på nyhetene gjorde at vi trengte å intensivere vaskingen litt på skolen. Vi lærere måtte passe på å spraye dørhåndtak og vaske pulter med antibac, ga skoleledelsen beskjed om på starten av dagen. På slutten av dagen var det pressekonferanse og vi lærere fikk plutselig beskjed om at alle landets skoler var stengt på ubestemt tid på grunn av epidemien. Det var min første arbeidsdag. I de neste ukene ble ikke behovet for lærervikar noe mindre, på samme tid som absolutt alle mine frilansoppdrag og foredrag ble blåst bort fra kalenderen min. Det var hell i uhell dette med lærerjobben, for selv om det var kjipt å miste foredragsoppdragene jeg hadde jobbet så hardt for, følte jeg meg utrolig heldig som likevel hadde en jobb å gå til. Vikariatet mitt ble først forlenget til tre måneder, deretter til et år. Nå studerer jeg pedagogikk på kveldstid, mens jeg underviser på videregående skole på dagen. Jeg ble lærer.

Er det noen som husker Absolut Music? Samleplatene som kom ut på slutten av 90-tallet? På en av platene var det en pop-sang som het «Sunscreen». Denne merkelige sangen er vistnok basert på en avgangstale holdt for australske collegestudenter, og jeg vet ikke om det er barndomsminnene eller den suggerende popmelodien som har skylda, men av en eller annen grunn klarer jeg ikke å glemme teksten. Det er særlig et vers som handler om tilfeldigheter som ofte ramler inn i hodet mitt, på kvelder som denne, når jeg sitter og smiler av nettopp hvor tilfeldig det virker at livet blir som det blir.

Maybe you’ll marry, maybe you won’t. Maybe you’ll have children, maybe you won’t. Maybe you’ll divorce at 40. Maybe you’ll dance the Funky chicken on your 75th wedding anniversary. Whatever you do, don’t congratulate yourself too much, or berate yourself either. Your choices are half chance. So are everybody else’s.

Tilfeldig, men samtidig ikke helt tilfeldig heller.