Var drapet på John Lennon inspirert av The Catcher in the Rye?

(Dette innlegget handler om et drap. Hvis du ønsker en generell introduksjon til den fantastiske romanen, se mitt forrige blogginnlegg om The Catcher in the Rye.)

Det kaldblodige drapet inntreffer på en rekordvarm desemberkveld. Det er to uker til jul, nærmere bestemt den 8. desember 1980, og gradestokkene i Manhattan kryper opp mot 17 grader celsius. På ettermiddagen møter John Lennon drapsmannen sin og signerer en LP-plate for ham. Etter at han har fått signaturen, gjemmer den tjuefem år gamle Mark David Chapman LP-platen i en blomsterpotte, før han venter hele dagen på at John Lennon og hans kone Yoko Ono skal komme hjem til sin luksuriøse leilighet ved Central Park. I jakkelomma til Chapman ligger det en 38-kaliber revolver og en pocketutgave av J.D. Salingers roman The Catcher in the Rye.

På ettermiddagen før han blir drept, besøker John Lennon og Yoko Ono den berømte kjendisfotografen Annie Leibovitz. Fotografen ønsker å ta et portrett av Jonn Lennon alene, på oppdrag for Rolling Stone, men Lennon insisterer på at kona også er med på bildet. Leibovitz instruerer Lennon til å kle seg naken og klamre seg fast til Ono, mens de begge ligger på gulvet. Lennon blir så fornøyd med resultatet at han insisterer på at Leibovitz må love ham å få fotografiet trykket på forsida av neste Rolling Stone. Det får hun:

Lennon og Ono er vant med at ihuga fans lurker utenfor boligen deres, og i løpet av dagen rekker Chapman å hilse på parets fem år gamle sønn, Sean Ono Lennon. Morderen sier til barnepiken at gutten er en “beautiful boy”, et mulig vink til Lennons sang “Beautiful Boy”.

Ti minutter på elleve skyter Chapman barnets far fire ganger i ryggen. Deretter legger han ned revolveren, tar av seg jakka og setter seg på fortauskanten, med romanen The Catcher in the Rye i hånda. På innsiden av romanen har morderen skriblet: “This is my statement”, og denne uttalelsen har han signert med navnet til bokas hovedperson, Holden Caulfield.

Den besatte morderen

Som jeg skrev i mitt forrige blogginnlegg om The Catcher in the Rye, så er dette en roman som har en tendens til å dele lesere i to grupper, hvor du enten trykker romanen til ditt bryst – eller så skjønner du virkelig ikke hvorfor akkurat denne boka, av alle mulige fantastiske bøker som finnes, er blitt så populær. Da boka kom ut i 1951, toppet den ingen bestselgerlister, som kanskje virker overraskende i dag, med tanke på at det nå kun finnes et par dusin bøker gjennom hele den trykte historien som har oppnådd like høye opplagstall. Grovt språk og (meget uskyldige) beskrivelser av seksualitet gjorde boka upopulær i konservative miljøer. Lenge holdt boka også rekorden for å være den mest bannlyste romanen på skoler og biblioteker, som er ironisk med tanke på at den i dag er en av de vanligste pensumbøkene på engelskkurs i hele verden. Men finnes det noe ved boka som kan forklare hvorfor John Lennons morder var så besatt av den?

Først av alt: morderen var besatt. Chapman identifiserte seg så sterkt med hovedpersonen at han forsøkte å forandre sitt juridiske navn til Holden Caulfield. Morderen hadde visst vrangforestillinger om at boka var en parallell til hans liv, og han mente at Gud ønsket at han (morderen) skulle få verden til å lese denne romanen (noe verden allerede gjorde). Han var også forbannet på Lennon for å komme med det han mente var anti-religiøse budskap i sanger som “Imagine” og “God”. Morderen var etter egen rapport også suicidal og hadde personlighetsforstyrrelser.

En sinnssyk morder, ingen sinnssyk bok

Det er umulig å si hva som foregikk i hodet på denne veldig syke morderen, og da mener jeg syk både i forstand av å være psykisk syk, men også i den forstand at Chapman utførte et sinnssykt bestialsk drap på en musiker som var elsket verden rundt, og som morderen selv også lenge hadde vært begeistret for.

Men det som går an å si, er at det ikke er noe sinnssykt med denne romanen. The Catcher in the Rye handler om en helt vanlig 16 åring, som føler seg distansert og ubekvem med samfunnet han lever i. Det er kanskje ikke urimelig å tenke seg at Chapman også følte seg distansert og ubekvem i samfunnet han vokste opp i, og derfor kunne speile seg selv i tematikken i boka. Men å snakke om at han ble inspirert av romanen, tror jeg er misvisende og fordummende.

Når Norge ble rammet av terrorangrepene på Utøya i 2011, var det tabloidaviser som tegnet opp spekulative sammenkoblinger mellom dataspillene terroristen spilte og terroraksjonene han utførte. Og bare så det er sagt: dette var helt vanlige dataspill som titusenvis av nordmenn spiller, uten at det påvirker spillerne det gram mot å utføre noen bestialske terroraksjoner av den grunn. Hvor fruktbart er det egentlig å grave frem enkelte dataspill, filmer eller romaner som “inspirasjonskilder”, når elementer som utenforskap, psykisk ubalanse, depresjoner og personlighetsforstyrrelser blinker så sterkt på radaren?

Det at Chapman ønsket å skifte navnet sitt til Holden, at han bar på romanen når politiet plukket ham opp, og at han hadde skrevet en lapp om at boka var hans statement, inviterer jo alt sammen til spekulasjon. Men om slike spekulasjoner noen gang kan bli fremhevet til noe annet enn kuriositeter – mitt oppi disse bestialske omstendighetene – det tviler jeg på.