Fra radioen i venteområdet på Bjerke vaksinesenter hørte vi Bård Tufte Johansen og Atle Antonsen gjøre narr av hvor dumme vaksinemotstandere er. Jeg lurte på om vaksinesenteret alltid spilte av den litt usmakelige sketsjen i venterommet, eller om radioprogrammet tilfeldigvis gikk på lufta samtidig som jeg fikk min tredje vaksinedose. Mens jeg ventet på eventuelle allergiske reaksjoner, tok jeg opp romanen jeg hadde i sekken (den fikk ikke plass i veska), samtidig som en sykepleier kom for å spørre om jeg hadde lyst på et glass saft.

– Rød eller gul? spurte han.
– Eh, rød, svarte jeg, mens, sykepleieren kikket ned på romanen min.
– Er det Norges Lover du sitter og leser?

Jeg flirte, men sa nei, det var Max, Micha og Tetoffensiven, av Johan Harstad.

– Hva handler den om?
– Vel, mest om Max, Micha og Tetoffensiven. Det vil si et kjærestepar som heter Max og Micha, også er det litt om Tetoffensiven, altså slutten på Vietnamkrigen, også står det en del om USA og teater og kunst og Stavanger og Apokalypse Nå, og en del andre ting.

Sykepleieren nikket, ikke helt overbevist, fikk jeg følelsen av, og jeg følte jeg måtte si noe mer om denne mastadonen av en roman.

– Sjukt bra! I hvert så langt.

Da hadde jeg bare lest to hundre sider, som i tilfellet Max, Micha og Tetoffensiven vil si at jeg ikke engang var kommet en femtedel inn i boka. Men nå, som jeg etter flere måneder med sporadisk lesning er ferdig med hele verket, må jeg bare si fy faen for en roman! Dette er den beste leseropplevelsen jeg har hatt på veldig, veldig lenge.

Er det verdt å lese en roman på 1082 sider?

Ja.

Lengden på verket er naturlig nok noe av det første du legger merke til når du plukker opp boka, og jeg vil tro mange andre enn meg også starter med å spørre seg selv om det er verdt tida det tar å lese den. Man kan tross alt lese 5 andre romaner på samme tid. Bare for å rydde det spørsmålet av veien med en gang: Ja, det er verdt det.

Lengden er faktisk en av de fremste grunnene til at jeg vil anbefale den. Det skjer nemlig noe helt spesielt når du blir så godt kjent med karakterene og får lese så mye om dem i forskjellige situasjoner og faser av deres liv, som du får i en bok på over 1082 tettpakkede sider. Romanen starter i Stavanger med Max sin oppvekst, og ender i New York 30 år senere, når USA blir rammet av orkanen Sandy. I løpet av dette tidsspennet stifter vi bekjentskap med de forskjellige fasene og personene i Max sitt liv (med særlig vekt på forholdet han har til billedkunstneren Micha), som med tiden gjør at Max føles som en ekte person, nesten som en venn du har kjent siden oppveksten.

Min personlige favorittdel må være da den 16 år gamle Max i løpet av et sommeropphold på Fire Island utenfor New York, forelsker seg i Micha. Dette er noe av det koseligste jeg kan huske å ha lest av norsk samtidslitteratur. Sjeldent har jeg sett den første forelskelsen bli skrevet frem så treffsikkert og følsomt, uten at følelsene blir tilgjorte eller påtrengende, men rett og slett oppleves som ekte.

Et sommerhus fra Fire Island ses bak sitatet.

Harstad vs. Knausgård

Den eneste gangen jeg har hatt en lignende leseopplevelse før, er når jeg leste Min kamp-bøkene til Karl Ove Knausgård. Johan Harstad sa i et intervju at han begynte å skrive Max, Micha og Tetoffensiven akkurat samtidig som Knausgård ga ut første bok i Min kamp-serien. Dette var en tid da selvbiografisk fiksjon eller autofiksjon virkelig ble hyllet som Det Nye Store, noen gikk så langs om å kalle det redningen for romankunsten, og i denne tiden ble det viktig for Harstad å si: «vent litt, kanskje det også kan være noe med fiksjon som fører deg like nærme eller nærmere sannheten enn det autofiksjon gjør, fordi du ikke trenger å være redd for å utlevere deg selv, fordi du kan skrive så sannferdig om deg selv som du vil, men alle personer har begrensninger for hva de ønsker å utlevere om seg selv, selv vår gode mann Knausgård.»

Nå var det ikke meningen å sette Min kamp opp mot Max, Micha og Tetoffensiven, men poenget mitt er at jeg tror de fleste som likte prosjektet til Knausgård, vil elske romanen til Harstad.

Perspektiver

Romanen er desidert ikke bare koselig og full av forelskelse. Boka har også sine mørkere partier (det er flest av dem), blant annet delene om Vietnamkrigen, men også lange skildringer og refleksjoner rundt terrorangrepene 11. september, skildret fra ståstedet til en amerikaner. Harstad har sagt at vi nordmenn er blitt eksponert for så mye amerikansk musikk, film og litteratur at USA nesten føles litt som hjemme, helt til vi reiser dit, og merker at de små forskjellene faktisk er ganske betydningsfulle og store.

Denne (over)eksponeringen for amerikansk populærkultur, som vi både elsker, men samtidig kanskje ikke helt føler er vår egen, har jeg også kjent på kroppen, blant annet når det kommer til hip-hop. Max, Micha og Tetoffensiven tilbyr også perspektivene til en dramaturg, til en billedkunstner, og til en norsk onkel som frivillig verver seg til Vietnamkrigen; som er omtrent akkurat så rart som det høres ut som.

Den viktigste grunnen til at de forskjellige perspektivene, og boka i sin helhet, for meg var så fascinerende lesning, er likevel fordi jeg synes Johan Harstad skriver fabelaktig godt. Det gikk sjeldent en side uten at jeg følte jeg snublet over en skarp observasjon, en spennende idé, en godt beskrevet dialog eller et fiffig språklig virkemiddel. Det er med andre ord alltid noe å glede seg over i teksten.

Fortellerstemmen flyter også godt gjennom hele verket, og de forskjellige fortellingene utvikler seg i spennende retninger jeg ikke vil avsløre, men nøyer meg med å kommentere at har vendinger og et fremdriv som gjør den spennende å lese helt til siste side. Ikke page turner jeg-er-nødt-til-å-vite-om-verden-går-under spennende, men med en stillferdig fremdrift som gradvis avslører hvordan det går med Max og Micha.