Filmanbefaling for en poetisk aften
I går fylte vi kjelen med maiskorn og smør, og da trykket ble høyt nok innenfor skallene, ekspanderte maiskorna i løpet av millisekunder til små smaksrike hvite skyer med popkorn, som ble servert til Jim Jarmusch’ film Paterson.
Filmen tar for seg en uke i livet til en bussjåfør som skriver dikt. Sjåføren spilles av Adam Driver, som mange av oss er blitt vant med å se som den onde Kylo Ren i Star Wars. Men i filmen Paterson spiller han bussjåføren Paterson, fra byen Paterson, som liker diktsamlinga Paterson, og som i motsetning til Kylo Ren, er en svært lite konfliktfylt mann. Paterson streber verken mot hevn eller å herske over galaksen. Paterson virker mer opptatt av å formulere skarpe og sanne beskrivelser av omgivelsene, fokusert mot de små detaljene. Helt fra åpningsscenen, der vi ser ham skrive et kjærlighetsdikt med utgangspunkt i blå fyrstikker, og gjennom hele filmen får vi servert mange fine strofer ut av notatboka hans. Et eksempel er diktet «Another One»:
Another One
When you’re a child you learn there are three dimensions
Height, width and depth
Like a shoebox
Then later you hear there’s a fourth dimension
Time
Hmm
Then some say there can be five, six, seven…I knock off work
Have a beer at the bar
I look down at the glass and feel glad
Adam Driver has joined the light side.
Paterson viser ingen interesse mot å få diktene publisert, og han er tilbakeholden med å lese dem, selv for samboeren. Vi seere føler oss dermed privilegerte som får høre dem, og jeg kan legge til at dersom noen har lyst til å faktisk lese flere av disse diktene, så er de skrevet av den amerikanske samtidspoeten Ron Padgett, regissørens favorittpoet, på forespørsel av Jarmusch.
Filmen har et fint tempo. Hver scene er passe lang i forhold til innholdet, som er hva vi kan forvente av en så erfaren regissør. Akkurat som diktene vi får høre, konsenterer handlingen seg ikke om de store og dramatiske begivenhetene, men om livets små vakre detaljer. «Beauty is often found in the smallest details» er slagordet fra traileren, og gjennom filmen får vi se Paterson tilbringe tid sammen med samboeren, på jobben, på puben, og i byen Paterson. En dag rammes bussmotoren av en elektrisk feil, og vi aner tilløp til dramatikk, men også dette ordner seg uten at noen større skader skjer. Men det gjøres et poeng ut av hvordan karakterene rundt ham reagerer: alle sammen snakker de om hvordan bussen sikkert kunne blitt til en «fireball», noe Paterson bare ler vekk.
«I look down at the glass and feel glad»
Den samme latteren klarer ikke Paterson å holde tilbake da en ulykkelig forelsket mann stormer inn på puben og deklamerer sin kjærlighet i svært svulstige vendinger. Først virket dette usympatisk av Paterson, men det sier også mye om hans sinnelag. Det er livet her og nå, gjerne beskrevet med kirurgisk presisjon, uten verken for mye eller for lite, som står i fokus. Det virker ikke som Paterson rydder særlig plass til det melodramatiske. Og nettopp derfor blir det også spennende, da Paterson skriver i notatboka:
If you ever left me
I’d tear my heart out
and never put it back
«Poetry in translations is like taking a shower with a raincoat on.»
Det kan her virke som om de samme dramatiske følelsene Paterson smiler av hos andre, tidvis også dukker opp hos ham selv, gjennom poesien. Kanskje notatboka er hans mest betrodde samtalepartner?
Det som i hvert fall er sikkert, er at han bryr seg mye om Laura. For like mye som filmen viser poesi og hverdager, portretterer den også et befriende funksjonelt parforhold. Her glitrer også detaljene som gull; vi ser hvordan kjæresten Laura virkelig er redd for at noe skal skje med Patersons notatbok, som er det eneste sted der diktene hans er skrevet ned. Paterson på sin side er gjennom hele filmen er støttende til hennes kunstneriske sidesprang, enten det er å male deler av leiligheten svart, eller å bruke mye penger på en gitar, slik at hun kan få oppfylt drømmen sin. «Hvilken drøm er det igjen?» spør Paterson, og da Laura lyser opp og sier den der hun er en countryartist i Nashville, selvsagt!
Laura drømmer om at kakene hennes gjør det stort på lørdagens Farmer’s Market, og Paterson tipser vennene på puben om hvor de får kjøpt byens beste cupcakes neste lørdag.
Flere ganger trodde jeg disse scenene ledet opp mot en samlivskonflikt. Vi forstår at paret ikke har spesielt god råd, og vi ser på Paterson at han synes det er mye å bruke flere hundre dollar på et impulsivt gitarkjøp. Men han respekterer Laura når Laura sier at gitaren er viktig for henne. Akkurat som Laura godtar Patersons små særheter, som at han ikke ønsker å eie en mobiltelefon. De unngår å lage unødvendige konflikter over små irritasjonsmoment, og når de faktisk maser på hverandre, springer det ut av omtanken de har for hverandre. Kan det være at regissøren prøver å fortelle oss noe her?
Når det kommer til filmens poetiske innflytelser, er det tydelig at William Carlos Williams er både inspirasjonskilde og favoritt. Jeg tenkte skrive mer utfyllende om Williams poesi i neste blogginnlegg, men vil foreløpig si at dette er poesi som gjerne viser oss kvaliteter ved det vi både vet og verdsetter, men også lett overser.
Poesi har muligheten til å fokusere synet vårt på tingene vi fort glemmer hvor verdifulle faktisk er. Enten det er kjærestens hvite og svarte cupcakes, eller de kalde og saftige plommene i kjøleskapet. På den måten kan filmen Paterson sees som ett langt dikt. Filmen er ingen flukt fra den tarvelige hverdagen, men en varm tilbakevending til den. Så enten du er nysgjerrig på diktene, eller bare ønsker å se en kontemplativ film om livets små og vakre detaljer, så vil du i begge tilfellene elske Paterson. Eller så har vi alltids Star Wars.
