Norsk Litteraturfestival
Bak i ganen sitter den bitre ettersmaken av ølen jeg drakk mens vi hørte på forfatter Per Petterson og regissør Hans Petter Moland diskutere Ut og stjæle hester, altså boka, men også filmen, som publikum nettopp hadde sett på Lillehammer kino. Jeg rakk ikke å høre ferdig diskusjonen, for jeg skulle rekke kvart over ni toget tilbake til Oslo, etter nå å ha tilbrakt en uke på Norsk Litteraturfestival 2019. Her, på den spektakulære togturen langs Mjøsa tilbake til Oslo, skrev jeg ned noen helt ferske inntrykk fra festivalen.
Jeg har aldri vært på Norsk Litteraturfestival før. Eller noen annen litteraturfestival av slikt omfang. Festival er noe jeg forbinder med musikk, med stjernespekkede konserter, og med overnatting i klamme telt. Jeg var ikke sikker på hva jeg kunne forvente meg av en bokfestival, men den viste seg faktisk å ha mange likhetstrekk med musikkfestivalene jeg allerede kjente. Hver dag, fra morgen til kveld, var det program. Det var alltid flere ting på ønskelista enn du rakk å gå på. Det ble solgt øl overalt. Hibas-dassene luktet det samme. Og de andre festivaldeltakerne snakket som regel om én av tre ting: hvor utrolig bra opplegget de nettopp hadde vært på var, hva de planla å dra på nå, eller sjansene for regn.
Men istedenfor en uke med musikk, var det en uke med bøker. Jeg hørte blant annet Erlend Loe i samtale med georgiske Archil Kikodze om det å bli oversatt til et lite språk; og om hvordan det var å se sauer bli slaktet i Georgia. Trude Marstein fortalte at hun verken valgte eller var særlig begeistret for tittel, omslag eller baksidetekst på sin nyeste roman. Geir Gulliksen leste opp en sexscene som fikk flere av oss til å vri oss i mildt ubehag da morsmelk blandet seg med orgasme.
Under et foredrag om mannlige følelser, snakket Frode Thuen forbilledlig åpent og ærlig om det å være en av Norges mest profilerte samlivseksperter og så bli skilt, mens hans gode venn og samfunnsviter Bent Sofus Tranøy snakket om å miste sin kone. Det var mange foredrag, og noen ganger kjente jeg prosessoren mellom tinningene ble presset til sine grenser, som når professor Timothy Snyder i et hesblesende tempo og med den største selvfølgelighet la ut om hvordan antidemokratiske verdensledere ledet an mot politikkens sluttpunkt.
Men hodet fikk også anledning til å koble av. På kvelden ble prosessoren oljet med vin, og det ble blant annet anledning til å være med på en latterlig vanskelig quiz. I tillegg fikk jeg se noen dritkule opptredener og konserter, og fikk i løpet av festivalen for første gang øynene skikkelig opp for slampoesi. Slampoeter fra hele verden, som de sa, fremførte dikt på scenen, akkompagnert av Beatur, den islandske verdensmesteren i beatboxing. Nivået var virkelig svimlende høyt.
I forkant av festivalen hadde jeg meldt meg som frivillig på det som het «Festivalkontoret». Med kanarigul t-skjorte og nøkkelbånd rundt halsen hjalp vi festivaldeltakere og artister å komme seg dit de skulle, i bytte mot trivelig fellesskap med andre frivillige, gratis festival, og noe mat og sånn. Dette var en jævlig bra opplevelse. Jeg dro nemlig til festivalen alene; jeg kjente ikke en kjeft der oppe, men som frivillig var det lett å komme i kontakt med andre boknerder og få noen å prate med underveis. I tillegg hadde jeg det kjempehyggelig med mine to verter Geir og Bjarnhild, som lot meg få bo hos dem under festivalen. Alt i alt en super litteraturfestival; jeg satser på at det ikke blir min siste.
