Fabelaktige åpningssetninger
Jeg tenkte åpne denne bloggen med åpningssetninger jeg synes sitter som skudd. Når det kommer til førsteinntrykk, sier forskere at vi bare trenger tjue hundredeler av et sekund for å danne oss et bilde av en annen person. Jeg tror ikke det er særlig annerledes med romaner: etter omlag tjue ord har vi et inntrykk av hva vi har begynt å lese.
Bakgrunnsfoto av Andreas Selter via Unsplash
Den første setningen i Hunter S. Thompsons Fear & Loathing in Las Vegas er like fartsfull som Chevroleten de suser gjennom ørkenen med. Vi lesere blir sugd rett inn i historien, rett inn i galskapen. Hvem er disse karakterene? Hva gjør de i ørkenen? Hva faen kommer til å skje når dopet kicker inn? Åpningen fanger stemningen i romanen perfekt, en bok jeg i perioder har vært litt i overkant opptatt av. Apropos bøker jeg liker, vil jeg også trekke frem åpningssetningen fra romanen som bloggen har fått navnet sitt fra:
"It was a bright cold day in April, and the clocks were striking thirteen."
— George Orwell, 1984
Vi husker alle de klare, kjølige aprildagene da vi savner den varme våren. Setningen er knapp og effektiv. Ulykkestallet tretten forespeiler ulykkene i romanen, men det er også mer ved klokkeslettet: da romanen ble utgitt i 1949, fantes det ikke digitale urverk og klokker slo dermed ikke tretten. Et unntak var i militær tidssjargong. Setningen kan dermed hinte om at den dystopiske fremtiden romanen foregår i er sterkt militarisert, eller rett og slett en absurd fremtid. Setningen har også i seg et ekko av T.S. Eliots dikt «The Waste Land», som åpner med ordene «April is the cruelest month», og som heller ikke kan sies å være særlig lystig lektyre.
1953 var også året da farge-tv så dagens lyst, første nummer av Playboy kom for salg, og poliovaksinen ble utviklet. Men for å tidsfeste romanen The Bell Jar, velger Sylvia Plath å vise til henrettelsen av spionekteparet Julius og Ethel Rosenberg. Ikke bare gir dette oss et innblikk i hovedpersonens mørke sinn, men det er også en smakebit på den klaustrofobiske stemninga som gjennomsyrer Plaths mesterverk. Men romanåpninger trenger ikke være mørke for å være gode:
Bakgrunnsfoto fra britiske The Royal Opera House sin adapsjon av Forvandlingen i 2012.
Franz Kafkas Forvandlingen er morsom fra første stund. Den absurde stemningen — både humoristisk og bedrøvelig — er uforglemmelig. Merk også hvordan Kafka plasserer den aller viktigste informasjonen (det at fyren er blitt et insekt) til slutt i setningen. Hvis vi gjør om på ordstillingen slik at vi for eksempel får «Gregor Samsa fant seg selv i sengen forvandlet til et digert, uhyrlig kryp, da han en morgen våknet av urolige drømmer», er setningen fortsatt grammatisk korrekt, men nå mangler den punch. Ønsker vi å maksimere kraften i setningene våre, er det ofte effektivt å ta i bruk det lille syntaktiske trikset der vi plassere den viktigste delen helt til slutt.
Bakgrunnsfoto av Joshua Hoehne via Unsplash
Når jeg er på biblioteket eller i bokhandelen, hender det jeg plukker ned random bøker fra hylla bare for å lese de første setningene. En god åpning fanger bokas stemning, oser av originalitet og pirrer nysgjerrigheten vår til å lese videre. Men om de beste setningene er lange eller korte, er det ingen fasit på. Toni Morrison bruker gjennomsnittlig 5 ord på å pangstarte sine romaner. Vladimir Nabokov har en gjennomsnittslengde på 29 ord, og hans Lolita er dermed et hederlig unntak. Enda lenger er åpningen av J. D. Salingers klassiker The Catcher in the Rye, hvor bruker fortellerstemmen bruker 63 ord på å sette punktum. Likevel er ikke det så langt med tanke på hvor mye sitatet avdekker av den utilpasse, pratsomme, ungdomslig rebelske personligheten til hovedkarakteren. Jeg lar sitatet sette punktum for bloggens første innlegg:
"If you really want to hear about it, the first thing you’ll probably want to know is where I was born, and what my lousy childhood was like, and how my parents were occupied and all before they had me, and all that David Copperfield kind of crap, but I don’t feel like going into it, if you want to know the truth."
— J. D. Salinger, The Catcher in the Rye