Keiseren som skrev verdens første selvhjelpsbok

Etter å ha blitt inspirert av en podcast om Sokrates, lurte romkameraten min på om jeg hadde noen filosofibøker å anbefale ham. Jeg har lest at stoisk filosofi har inspirert alt fra fotballspillere og IT-gründere til presidenter, og siden jeg vet fyren liker eldre historie, plukket jeg frem Til meg selv, skrevet av den romerske keiseren og filosofen Marcus Aurelius.

Mange husker kanskje keiser Marcus Aurelius fra Gladiatoren? Som i filmen, testamenterte keiseren bort hele romerriket til den bortskjemte attenårige sønnen Commodus, noe som i retrospekt var særdeles lite stoisk eller klokt. Sønnen brukte keisermakten til å arrangere fancy fester og gladiatorkamper i noen år, til han ble kvalt av brytelæreren sin mens han lå drita i badekaret.

Filosofkeiseren
Marcus Aurelius var kjent som filosofkeiseren, og skal visstnok ha blitt latterliggjort da han som ung protégé satt og leste gresk filosofi under gladiatorkampene. Tekstene i Til meg selv ble skrevet mot slutten av Aurelius’ liv, mellom år 161 og 180 e.kr., som var en periode da romerrikets commander-in-chief stort sett var avgårde på lange og trettende felttog for å beskytte keiserriket. Historikere har foreslått at skrivinga både var mental stimuli og en øvelse i å styrke sin karakter under de vanskelige forholdene. Keiserlivet hjemme i Roma kunne kanskje være luksuriøst og ettertraktet, men ute på årelange felttog mot barbarer i det iskalde nord, plaget av sykdom og en skraltende helse, var nok livet til Marcus Aurelius oftere en dans på hodeskaller enn på roser. Under slike tornefulle omstendigheter er det kanskje ikke så rart at keiseren ønsket å dyrke selvbeherskelse som ideal:

«Er jeg kanskje skapt til å ligge i dynene og ha det varmt og godt? 'Men det er så behagelig!' Er du kommet til verden for å ha det behagelig, i det hele for passivt å nyte tilværelsen, eller er du kommet for å handle? Ser du ikke plantene, fuglene, mauren, edderkoppene, biene drive med sitt og utføre sin oppgave i naturens husholdning? Og så vil du ikke gjøre menneskets arbeide?»

Jeg fant et gammelt foto av meg i en iskald hytte på Dokka, mens jeg leser Til meg selv. Samtidig prøver jeg å ha det varmt og godt foran peisen; hva ville stoikerne tenkt om det?

Nevenyttig filosofi
Den stoiske filosofien har ikke gått ut på dato, og grunnen til at den fortsetter å finne nye fans to millennier senere, er kanskje at stoikerne kommer med praktiske råd for hvordan å takle tilværelsen og leve et lykkelig liv. De korte tekstene keiser Marcus Aurelius skrev «til seg selv» var sterkt påvirket av, og ble senere en bauta innen, stoisk filosofi. Boka går også under navnet Meditasjoner, og når vi leser, får vi følelsen av at dette er kortfattede meditasjoner over tilværelsen, ofte utformet som råd. Denne formen har gjort at Til meg selv spøkefullt er blitt kalt verdens første selvhjelpsbok. Men hvorfor ikke? Tar man utsagnene med en klype salt, tror jeg det finnes mye verre råd å følge.

Ifølge stoikerne er målet altså en slags superchill men samtidig moralsk forsvarlig holdning. Litt sånn Clint Eastwood møter Buddha?

For keisere og for slaver
En filosof Aurelius ofte referer til, er slaven Epiktet, og det er et eksempel på at stoisismen ga gjenklang i bokstavelig talt hele spennet av det sosiale hierarkiet i antikken. Fra slave til keiser. Stoikerne mener vi må dyrke frem dyder i oss selv, slik som en sterk pliktfølelse og en uforstyrret stoisk ro. Vi må søke visdom, handle etisk, ta ansvar for vårt eget liv, og akseptere de delene av skjebnen vi ikke får gjort noe med. Verdslige gleder slik som rikdom, berømmelse, en synlig sixpack og tusenvis av Instagramfølgere er alt sammen adiafora, som vil si at det er uten betydning. Det som betyr noe er at vi jobber med oss selv for å tilegne oss dyder som selvbeherskelse, toleranse, integritet, rettferdighet og visdom.

«Folk leter etter steder de kan trekke seg tilbake til, på landet, ved sjøen, til fjells. En gang pleide også du å lengte meget efter et slikt sted. Dette er i det hele meget ufilosofisk. Et menneske kan aldri finne et sted mere fredet og uforstyrret enn det han har når han trekker seg inn i seg selv.»

Astronomen Carl Sagen brukte det nederste Marcus Aurelius-sitatet i sin vakre humanistiske tale «The Pale Blue Dot». I likhet med Aurelius, kontrasterer astronomen verdensrommets mot menneskets ubetydelige grådighet og ærgjerrighet.

Det som fascinerer meg mest når jeg leser tekstene til Aurelius, er hvor menneskelig keiseren uttrykker seg. Dette til tross for at hans posisjon gjorde ham til en gud på jorden. Jeg mener, fyren var enehersker for én fjerdedel av verdens befolkning! Han hadde ubestridt makt og var ubeskrivelig rik – og likevel var keiseren tilhenger av stoiske tradisjoner som å sove på en stråmatte og bare spise tørt brød i én uke hvert år (som man gjorde for å bli påminnet at det fint går an å leve uten luksus og andre adiafora).

Til meg selv er en påminner om at rikdom, makt og posisjon ikke fører til det gode liv, og gjennom tekstene kommer vi nær på en enehersker som tidvis føler seg både mislykket og plaget av indre konflikter, men som alltid insisterer på å fylle rollen sin etter beste evne. Tekstene er ikke utfordrende å lese, men de utfordrer tankene mine, og gir oss lesere adgang til et sjeldent menneskesinn. I tillegg har filosofien en positiv grunntone og en sterk tro på mennesket – to kvaliteter som aldri bør gå av moten.

Bakgrunnsfoto: Manuel Will via Unsplash